Litt rart det der...

Noen ganger er det sånn at en liten tass ikke klarer å holde munnen sin lukket. For eksempel på kveldene, sånn rett før man strengt tatt skulle ha sovet. Da renner det over av ord der inne i den lille munnen, og all verdens tanker og funderinger flommer over. Eller ved middagsbordet når Pappa prøver å fortelle Kosemamma noe viktig fra dagen, da kommer man nesten ikke til ordet, for det er en liten tass som lurer på alt fra lava till monstertrucks. Da er det samme hva man prøver med, det er umulig å få et øyeblikks ro i ordstrømmen som flyter ut mellom poteter og kjøttboller. "Jeg må jo få snakka da" sier han til sitt forsvar.

Men så er det noen ganger det er mistenkelig stille. Som fra baksetet i bilen på vei til legen. Det er så uvanlig stille at mamma må snu seg og sjekke. I baksetet sitter en liten gutt med armene i kors, og hardt sammenknept munn. De er fremdeles 15 minutter unna legekontoret, men Kosemamma ser han har bestemt seg, bedre føre var. Her skal ingen mandler vises fram, basta bom.

Kosemamma aner en kveld med ekstremsamtale.

:)

Noen ganger sitter Kosemamma og bare koser seg. Slik som nå. Nå sitter hun i sofan sin, med internett foran seg. Nede hører hun Pappa og Storebror i heftig prat om alt mellom himmel og jord. Ute sover Lillebror i vogna si. Da tenker hun på hva gammeltante Lilly sa, da hun fikk se Lillebror for aller første gang. Tante Lilly som er god, klok og over 90 år.
"Nå er du rik nå," sa hun.
Ja, tante Lilly.
Jeg er rik.

Jeg stemmer for et forslag om 4-dagers arbeidsuke for alle småbarnsmødre. En obligatorisk fridag midt i uka, som uten spørsmål og lange skjemautfyllinger skjer helt automatisk for yrkesaktive småbarnsmødre. En dag som kun skal tilhøre mor. Alle fedre skal denne dagen ta seg av avlevering av barn til barnehagene, så mor kan krype tilbake til køys igjen, og sove til minst kl 10.30. (Helst skal far ha skiftet på sengen først, slik at hun kan kroe seg under hvitt nyvasket sengetøy, gjerne duftende med en siste rest av sol fra sist sommer).

I postkassen denne faste dagen i uka, skal det ligge en konvolutt. I denne skal det ligge et gavekort, gjerne et visakort med,.. tja la oss si, 300,- som må brukes opp samme dag, utstedt av hjemkommunen, som en takk til mor, for at hun bidrar til å oppfostre kommende bysbarn. Etter en kjapp dusj, drar mødre denne dagen ut til en koselig kafe og for å treffe andre mødre med sine gavekort, for å spise frokost. De møter oppmuntrende tilrop, og klapp på skulderen fra andre kafegjester, som hyller den dobbeltarbeidende kvinne, som har tatt på seg verdens viktigste og tøffeste jobb, i tillegg til å bidra til at samfunnet går rundt.

På trappa hjemme, et par timer før barna ankommer, står en pose økologiske matvarer, dagens middag. Oppskrift medfølger, og er en overraskelse hver uke, utarbeidet av en kjent kokk.

Når resten av familien kommer hjem, står mor utvilt og smilende på trappen, middagen er satt på bordet, og etterpå er det tid for kos, latter og høytlesning. Og som en ekstra bonus, kaster en nyladet mor seg over far, på god gammel "før-barna-kom"-vis.

Hadde ikke dette vært fantastisk? En dag uten kjas, mas, sutring, og kamp mot klokka. Jeg skjønner ikke at ingen står i bresjen for et slikt forslag? Dette burde jo gagne alle. Selv skulle jeg gjerne ha banet vei i vellinga,... hadde jeg bare hatt tid.

Alder er bare et tall..

Storebror har med seg en venninne hjem fra barnehagen. De sitter bak i bilen, og praten går løst og fast. "Hva skal du blir når du blir stor?" spør Venninnen, "jeg skal bli en stor dame nemlig"!, hun slår det stolt fast. Storbror har bestemt seg for å bli en stor mann. "Men hva med meg da? " spør Kosemamma, "jeg er jo allerede en store dame, hmm... da må jeg bli en gammel dame når jeg blir stor jeg da?" .... "Ja det blir du!" bekrefter Venninnen, "du blir veldig gammel" "Å ja, sier Storebror alvorlig," du blir gammel som en gammel heks du, mamma"...